Kjære voksne og politikere.

Det er greit det faktum at vi ungdommer har lagt stor vekt på dere. Som barn trengte vi hjelp til hva det skulle være, vi gjorde dere bekymret og vi hørte ikke alltid på dere. Men det er en del av å være et barn. Man må gjøre ting for å lære, det hjelper ikke å sitte stille og høre på lange lekser om hva som såkalt er farlig. Som barn må man slå seg, man må tøye grenser og alt dette lærer vi av. Det er ikke rart i at dere har blitt slitne av oss oppigjennom årene, men husker dere i det hele tatt alle de gledene dere har fått av oss?

Jeg unders på grunnen til at dere i det hele tatt ville ha oss hvis alt det som vi gjør er så galt. Disse bekymringene vi har gitt dere, den tunge følelsen, hvorfor vil dere gi den tilbake til oss enda sterkere enn den vi har gitt dere? Hvorfor vil dere legge en skygge på skulderene våre allerede fra barneårene? Dere tar fra oss friheten til å være barn og til åvære ungdommer. Etter alt å dømme vil dere at vi skal jobbe hele tiden, på skolen og med lekser. Vi skal huske all informasjon vi har blitt gitt og skåre bra på prøver. Vi skal bli selve eliten i verden, og “kloke” mennesker.

Dere ønsker at vi skal gi dere respekt, være høflige og ikke gjøre gale ting. Husk på at barn tar etter voksne. Så de som egentlig skal være høflige og gi respekt først er dere, deretter lærer vi det og så blir vi også det. Hva hjelper det å gi respekt til en person som ikke respekterer en tilbake?

Hvorfor er det slik at leker som dere selv fikk lov til å leke med blir tatt bort fra våre hender fordi de kan være farlige? Dere gjør så mye for vår sikkerhet, men har ikke dere overlevd disse lekene? Dere fikk kanskje noen skrammer en gang i blandt, men det har man godt av.