Kjære voksne og politikere.

Det er greit det faktum at vi ungdommer har lagt stor vekt på dere. Som barn trengte vi hjelp til hva det skulle være, vi gjorde dere bekymret og vi hørte ikke alltid på dere. Men det er en del av å være et barn. Man må gjøre ting for å lære, det hjelper ikke å sitte stille og høre på lange lekser om hva som såkalt er farlig. Som barn må man slå seg, man må tøye grenser og alt dette lærer vi av. Det er ikke rart i at dere har blitt slitne av oss oppigjennom årene, men husker dere i det hele tatt alle de gledene dere har fått av oss?

Jeg unders på grunnen til at dere i det hele tatt ville ha oss hvis alt det som vi gjør er så galt. Disse bekymringene vi har gitt dere, den tunge følelsen, hvorfor vil dere gi den tilbake til oss enda sterkere enn den vi har gitt dere? Hvorfor vil dere legge en skygge på skulderene våre allerede fra barneårene? Dere tar fra oss friheten til å være barn og til åvære ungdommer. Etter alt å dømme vil dere at vi skal jobbe hele tiden, på skolen og med lekser. Vi skal huske all informasjon vi har blitt gitt og skåre bra på prøver. Vi skal bli selve eliten i verden, og “kloke” mennesker.

Dere ønsker at vi skal gi dere respekt, være høflige og ikke gjøre gale ting. Husk på at barn tar etter voksne. Så de som egentlig skal være høflige og gi respekt først er dere, deretter lærer vi det og så blir vi også det. Hva hjelper det å gi respekt til en person som ikke respekterer en tilbake?

Hvorfor er det slik at leker som dere selv fikk lov til å leke med blir tatt bort fra våre hender fordi de kan være farlige? Dere gjør så mye for vår sikkerhet, men har ikke dere overlevd disse lekene? Dere fikk kanskje noen skrammer en gang i blandt, men det har man godt av.

Politikk og Skole

Hva er det med disse politikerene vi har? Det er greit de ikke har tid til å gjøre alt de sier at de skal gjøre, men hvorfor må da vi spare inn tid også? Til uka skal en hel haug av elever ha norsk eksamen. På to og en halv time skal de skrive en bra stil. Rett etter det skal de fleste også omstille seg og skrive enda en stil på nye to og en halv time.

Stress. Et ord jeg ikke liker. Det er nesten så jeg er en motstander av det. I verden finnes det mange ord, men stress er et av de jeg ikke orker å høre. Det er et ord jeg blir sliten av. Jeg har selv stressa alt for mye i livet mitt, og hver gang jeg gjør det blir jeg fyllt av sinne. Det er så uutholdelig å stresse.

Så var det denne eksamenen da. Kombiner den med pengesparing og stress så får du hva den er. Men har politikerene virkelig tenkt på oss enkeltmenneskene som ikke er noe raske? Vi som faktisk trenger tid til å gjøre noe? Oss som lever i en verden som går et par hakk saktere enn den “virkelige”? Har de tenkt på oss som sannsyligvis kommer til å blande skriftspråket vi skriver på? Som må virkelig konsentrere oss for å ikke skrive nynorsk når vi skal skrive bokmål og omvendt?

Eg klarar ikkje nynorsk, men eg kan tenkje på ei dialekt som ikkje er så veldig langt ifrå og skriv så lett som berre det. Sjølvsagt kommer det også nokon bokmålsord inn her og der, og eg har eigentlig ikkje heilt peiling på kor forskjellen går, men eg skriv jo, gjer eg ikkje?

Enkelt sagt vil det kanskje ende med at jeg skriver på ei blandings dialekt. Tar bare de orda som kommer til meg der og da. Selv om jeg veit det finnes en forskjell mellom de to.

Resultatene kan bli dårligere. Man begynner å se på klokka, beregne seg ut om når man skal starte med rettingene og sammensetningen.

Selv har jeg aldri klart to timers skriveøkter, jeg skriver for mye. Til fredagen kommer jeg til å røske meg selv i håret i frustrasjon. Først må jeg tenke ut hva jeg skal skrive, så få alt dette ned, forså å gjøre endringer. Det er bare det at jeg må gjøre det to ganger rett etter hverandre. Og tar jeg ikke feil kommer oppgavene til å gi meg en stor utfordring, og jeg vil ikke vite hva jeg skal skrive om. Av den grunn kommer tiden til å bli enda mer knapp enn det den allerede er.

Har disse menneskene som sitter bak en fin skrivepult og som lager oppgaver til den yngre genrasjonen egentlig prøvd ut dette selv? Har de i det heletatt brukt fem timer av den “lille” tiden de har og gjort det de ønsker å få oss til å gjøre?

Og disse menneskene som for lengst er blindfoldet av den voksne verden tenkt over ordene de bruker? Nesten hver gang vi får noe fra dem sitter vi der som spørsmålstegn hele gjengen. Vi er ikke voksne, og vi er ikke politikere. Det vi er er ungdommer, som disse menneskene virker å se ned på, som er så nærvøse at vi knapt vet hvor vi skal gjøre av oss. Så sitter vi der med oppgava i hånda og tenker, hva nå?